Kommentar til A-magasinet fra Pål Hermansen

Foto: Pål Hermansen
Redaksjonen i Natur&Foto har mottatt et brev fra Pål Hermansen. Pål Hermansen tar her opp A-magasinet sin reportasje om naturfotografering, trykket 13/11. Med tillatelse fra Pål Hermansen gjengir vi brevet her. Det vil forøvrig bli trykket i dagens A-magasin. Kom gjerne med dine synspunkter.

Naturfotografi
I nr. 46 av A-magasinet har dere en stor artikkel om naturfotografering, i anledning av at Tom Schandy vant pris i Wildlife Photographer of the Year -konkurransen (flere priser i denne konkurransen, også førstepriser, har forøvrig gått til norske fotografer tidligere, så han er ikke så alene i dette selskapet som vi får inntrykk av.)

Det er i og for seg fint at dere tar opp emnet, men jeg forundres noe over at naturfotografi framstilles som en slags ”vill-vest” bransje, hvor målet er å få det mest spektakulære bildet av den sjeldnest mulige arten. Selv om man også kommer inn på at naturbilder kan ha positive virkninger, vies mesteparten av plassen til at fotografer kan representere en trussel mot sine omgivelser, illustrert med til dels utdaterte eksempler. Foreningen Norske Naturfotografer har, sammen med søsterorganisasjoner i andre land, lenge vært forkjemper for en seriøs og bærekraftig aktivitet på et kreativt høyt nivå, derfor vil en vinkling som denne lett føre til urettmessig negative holdninger overfor de som fotograferer i naturen.

I enhver bransje fins det selvfølgelig ekstreme tilfeller og kyniske mennesker som gjør alt for penger, men dette er i den store sammenhengen kuriositeter og parenteser innen naturfoto, derfor blir det feil å fokusere så sterkt på dette. Organiserte, profesjonelle fotografer og kunnskapsrike amatører er alle underlagt strenge etiske regler, det samme er turoperatører i sårbare områder (som i polarområdene). Kontrollert turisme og besøk av fotografer er mange steder en viktig næringsvei og avgjørende for vern av arter og biotoper (som for eksempel fjellgorillaene i Uganda).

Elefantseler, som på bildet i bladet, pingviner - eller hvalrosser på Svalbard - bryr seg for øvrig ikke det spor om en gruppe fotografer for en kort periode tar oppstilling noen titalls meter unna (på Svalbard er ”nærgrensen” for hvalrosser på 30 meter, noe som overholdes strengt av reiselederne.) Tvert i mot, dyrene er ofte nysgjerrige på besøkerne og kommer mye nærmere hvis menneskene holder seg i ro.

Fotografene har en meget viktig funksjon for å formidle kunnskap om natur og rette søkelyset mot naturødeleggelser. Det er helt andre aktører som representerer den virkelige trusselen mot naturen: Jakt, legal og illegal, skogbruk, utbygging og forurensing presser i dag dyreliv og natur fra alle hold.

Betenkelig synes jeg dessuten det er at man underbygger oppfatningen av naturfotografer som rene ”artsjegere”. Er bildet av jaguaren, eller et annet sjeldent dyr, godt bare fordi det er av en sjelden art, eller hadde det også hatt verdi hvis det viste en vanlig huskatt? Eller, hvis dyret var fotografert i fangenskap, hadde bildet fremdeles vært like interessant? Her kommer vi inn på magien ved fotografiet, dets potensial til å ta oss med bak det som er sett og avbildet. Har fotografen maktet å gi bildet noe som gjør at det appellerer til andre mennesker på et generelt nivå; formidler det et budskap, en ide, stiller det et spørsmål, har det en energi eller pirrer det nysgjerrigheten? Stimulerer det til et studium, og vil noen betraktere kanskje i det finne et punctum, for å følge Roland Barthes’ kjente terminologi-? For fotografer som arbeider etter slike retningslinjer kan det ofte være ganske uinteressant hvilken art som avbildes, ja, om det i det hele tatt er dyr eller menneske, bare ideen formidles. Denne viktige diskusjonen savnes sårt i artikkelen.

Pål Hermansen

Fotograf, forfatter
Styremedlem i Norske Naturfotografer (NN) og medlem FFF