Hvor går grensen?

I dagens A-magasin i Aftenposten er det en 11 siders reportasje om naturfotografer og deres forhold til dyr og natur. Et av temaene som taes opp er dilemmaet at naturfotografen vil så tett på motivene at de forstyrrer. Tom Schandy, Arne Nævra, Asgeir Helgestad og Sverre M. Fjelstad er blant naturfotografene som får spørsmål fra A-magasinet. Reportasjen innledes med en reportasje om Tom Schandy og hans vinnerbilde i Wildlife Photographer of the year, jaguaren fra Sør Amerika, som Tom vant klassen for truede dyrearter med. Mange av Toms bilder, inkludert forsiden, brukes til å illustrere artikkelen.

"Dilemma"
Fotografene bidrar til viljen til å verne dyr, men de kan også utgjøre en trussel, sitat A-magasinet"

Rasmus Hansson i WWF mener først og fremst at naturfotografene er enormt viktige for formidlingen av naturens storhet. De skaper forståelse for hvor viktig det er å ta vare på dyrearter som den enkelte seer og leser aldri kommer i nærheten av. Naturfoto og dyrefilmer sprer kunnskap. Og denne kunnskapen har stor betydning for å bygge opp vilje i opinionen til å ta vare på naturen. Rasmus Hansson fortsetter i A-magasinet med følgende. Men konkurransen er knivskarp, og det kan være vanskelig å vurdere hvor tett man kan gå på dyrene uten å forstyrre dem. Derfor er det avgjørende at de som jobber med dette, er naturelskere før de blir naturfotografer. De bærer et stort ansvar for ikke å tråkke over grensen.

Jeg synes Rasmus Hansen i WWF er inne på mange viktig poenger her. Og det er selvsagt like viktig uansett om man er proff eller hobbyfotograf. Å vite at det finnes grenser, grenser man ikke skal trå over. Og det gjelder like mye her hjemme som i Afrika.

Et par gode eksempler fra Norge. Det blir foreslått å bygge vindmøller på Sleneset på Helgelandsskysten. Hvem vet at det her antagelig er verdens tetteste bestand av hubro? Ingen før en lokal guide starter guiding av naturfotografer for nettopp å sette søkelyset på at man her er i ferd med å plante vindmøller rett i reirene til hubroen. Artikler i Vi Menn, VG og andre aviser og magasiner ble resultatet.

Flatanger, et av verdens beste steder for å fotografere havørn. Samme problematikk, vindmøller. Fotografer fra hele verden kommer hit for å bli guidet på havørn. Ingen vet hva utfallet av en vindmøllepark vil resultere i. Havørna bekymrer seg ikke, for den vet ingenting. Men alle fotografene som har vært der vet, og de bruker sine bilder for å vise den storslagne naturen i Flatanger.

Så naturfotografen har en viktig rolle, men vi skal ikke presse naturen mer enn nødvendig. Men det er kanskje på tide at vi blir mer bevisste på å bruke det våpnet vi har, nemlig kameraet. Til og fokusere på mange av de utfordringene vår natur står ovenfor.