onsdag 14. desember 2011

100 år siden Sydpolen ble erobret


Tekst og foto: Tom Schandy

Alle trodde at Amundsen skulle nordover for å erobre Nordpolen. Han hadde fått låne ”Fram” til et nytt prestisjeprosjekt, nemlig å la den gamle polskuta drive over Polhavet, slik Nansen i sin tid gjorde. Med ”Fram” som utgangspunkt skulle han ta seg til Nordpolen ved hjelp av sleder og således bli førstemann på verdens nordligste punkt. Som en slags skjebnens ironi skulle Amundsen bli slått i slaget om Nordpolen før han i det hele tatt hadde kommet seg av gårde. Høsten 1909 kom det nemlig inn meldinger om at hans gamle venn fra Belgica-ekspedisjonen, dr. Frederick Cook, samt Robert Peary, hadde vært på Nordpolen i henholdsvis 1908 og 1909. Som om det ikke var nok – Scott planla tur til Sydpolen.

Det legendariske bildet av Roald Amundsen og hans menn på Sydpolen i 1911. Fra venstre: Amundsen. Hanssen, Hassel og Wisting. Foto: Bjaaland/Norsk Polarinstitutt.

Amundsen var en ærgjerrig mann. Han ville ikke være nummer to. Nordpolen-løpet var kjørt, men Sydpolen kunne han fortsatt klare, men det hastet. Han måtte komme Scott i forkjøpet. Derfor la han en hemmelig plan – han satte kursen mot Sydpolen istedenfor Nordpolen. Da ”Fram” forlot Kristiansand 9. august 1910, var det bare broren Leon og noen få andre som visste om de nye planene. Kongen, statsministeren, regjeringen og ikke engang Fritjof Nansen var informert. Hele det offisielle Norge ble ført bak lyset av en beregnende og ærgjerrig polfarer ved navn Amundsen.

Da ”Fram” ankom Madeira den 9. september, ble alle mann kalt opp på dekk. Amundsen slapp bomben: ”Vi skal til Sydpolen – ikke Nordpolen”. Mannskapet fikk anledning til å trekke seg fra ekspedisjonen, men alle valgte å bli. Det vil si, én mann ble sendt hjem på grunn av uskikkethet.


Lenger sør enn Hvalbukta kommer du ikke her i verden. Det var her Amundsen slo leir.

”Framheim”

Den 14. januar 2011 seilte Amundsen inn i Hvalbukta, en yndet tumleplass for hvalflokker.

I løpet av 14 dager sto ekspedisjonens leir klar – ”Framheim”. Scott var allerede på plass på Cape Evans innerst i McMurdo-sundet. ”Framheim” lå ca. 1400 km fra Sydpolen, altså en avstand fra Oslo til litt nord for Bodø. Dette skulle altså karene gå tur-retur. Ikke akkurat noen søndagstur. Planen var at åtte stykker skulle være med på polframstøtet, mens én mann holdt skansen i leiren. Sledene veide 400 kg med last, og hver slede skulle dras av 12 hunder.

Den 19. oktober 1911 startet racet mot polen: Hanssen, Wisting, Hassel, Bjaaland og Amundsen selv. De hadde fire sleder med 13 hunder foran hver. Sledene var ganske lette til å begynne med, takket være at de hadde lagt ut mye utstyr på depotene. Men når sledene var fullastet, veide de 400 kg.

Den første måneden var som å gå på ei kjempestor Hardangervidda, men den 17. november møtte de den transantarktiske fjellkjeden med store isbreer og lumske sprekker. Det viste seg at den første ruten de valgte var uframkommelig, så derfor måtte de ned igjen for å begynne på nytt. Etter fem dager kunne ekspedisjonen reise videre. De trodde at de omsider var på høysletten som førte like til Sydpolen, men ble møtt av en stor og nesten uframkommelig bre full av sprekker, hull, isblokker og skrugarder. Isbreen fikk det lite flatterende navnet ”Faens bre”.

Den 3. desember var det verste over. Endelig var de oppe på høysletten som Shackleton hadde beskrevet, men fortsatt var det noen skjær i isen. Et dalføre full av sprekker som ble døpt ”Fandens dansegulv”, sier sitt.


I denne hytta på Cape Evans i Rosshavet bodde Scott og hans menn.

Framme

14. desember klokka 15: Sledens distansehjul viser at de er framme. Amundsen har nådd sitt mål. Norge har erobret Sydpolen. Utsikten er akkurat den samme som under store deler av reisen forøvrig – en stor hvit flate – helt uten liv og heldigvis uten noen tegn til at Scott har vært der før dem. På dette tidspunktet var Scott og hans menn fortsatt 550 km unna.

Høytidelig blir det norske flagget plantet i isen. Så planter vi deg, du kjære flagg, på Sydpolen og gir sletten som denne ligger på, navnet: Kong Haakon VII`s vidde, skriver Amundsen.

Det var kjærlighet og stolthet som skinte ut av de 5 par øyne som betraktet flagget, i det det med et smell utfoldet seg i den friske bris og vaiet på Polen..

For å være helt sikker på at de faktisk hadde vært på Sydpolen, gikk tre av karene, Wisting, Hassel og Bjaaland, 20 km i tre forskjellige retninger og satte ned flagg. I seg selv en utrolig innsats – 40 km ekstra skitur når de endelig var framme – med fare for ikke å finne tilbake til de andre. Men denne ekstrainnsatsen var etter Amundsens mening nødvendig. På denne måten ble nemlig selve polpunktet grundig dekket opp hvis noen i etterkant skulle så tvil om hvorvidt de faktisk hadde vært på Sydpolen.

Det ble satt opp et telt, ”Polheim”, med det norske flagget vaiende på toppen – og med en vimpel hvor det sto ”Fram”. Inni teltet lå en pose med brev til kong Haakon den VII og en kort melding til Scott. Så ble det klassiske bildet tatt, hvor Amundsen, Hanssen, Hassel og Wisting står barhodet i minus 23 grader og ser på teltet. Fotografen av det berømte bildet er Bjaaland. Amundsen selv tok også bilder på Sydpolen, men de var av så elendig kvalitet at de aldri så dagens lys.

Og så farvel, kjære pol – vi sees nok ikke mer, skrev Amundsen før tilbakemarsjen

som gikk i rekordfart. Grytidlig den 25. januar var ekspedisjonen tilbake på ”Framheim”. Da hadde de vært borte i 99 dager og tilbakelagt anslagsvis 2800 km, en avstand som er lenger enn avstanden fra Lindesnes til Nordkapp. Leiren ble raskt ryddet. Den 30. januar var de seilklare, og allerede den 7. mars 1912 telegraferte Amundsen fra Hobart i Australia om at Sydpolen var nådd. På dette tidspunktet hadde ennå ingen hørt fra Scott.

Scott kommer for sent

Den 17. januar 1912, nådde Scott og hans menn Sydpolen. Der sto teltet til Amundsen – reist en måned tidligere – den 14. desember 1911. Inne i teltet lå et brev og en beskjed til kaptein Scott: Kaptein Scott. Hvis jeg ikke skulle komme tilbake, vil du gi dette brevet til kong Haakon av Norge. Roald Amundsen.

Jeg begriper ikke hensikten, skriver Scott i dagboken.

Du gode Gud! Dette er et forskrekkelig sted, og det er ganske forferdelig for oss som har strevd oss hit uten å bli belønnet med å være de første, skriver Scott. Han hadde tapt – for Amundsen og Norge. Nederlaget var tungt å svelge, og de 1290 kilometerne tilbake til Cape Evans ville bli et mareritt. Jeg lurer på om vi kan klare det, skrev kapteinen om tilbaketuren. Hans bange anelser viste seg å være riktig. Det ble et helvete på jord. Som kjent døde Scott og hans menn i isødet på veien tilbake!

Scotts dagbok sluttet den 29. mars:

Vi skal holde ut til siste stund, men selvfølgelig, vi blir selvsagt svakere og slutten kan ikke være langt unna. Det er jo trist, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer. R. Scott.

Siste gang jeg skriver.

For Guds skyld, ta hånd om familiene vår

Tekst hentet fra: Tom Schandy: Antarktis – natur og historie ved verdens ende. Forlaget Tom&Tom 2008.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei!
Velkommen til å legge inn din kommentar på Natur & Foto sin blogg.

Legg inn en kommentar